Spis, drikk, kvinne, fremmed

Kaley Chu destillerer leksjoner fra å spise lunsj med 100 fremmede fra alle samfunnslag.

By Danny Chan

I Lee Angs Oscar-nominerte film «Eat, Drink, Man Woman» blir den lunefulle overgangen til en familie fortalt levende gjennom de daglige ritualene med matlaging og deling av mat.

I sin nye bok tar den Melbourne-baserte forfatteren Kaley Chu deg også med på en transformativ reise – hennes egen – mens hun konfronterer sin latente frykt ved å spise lunsj med helt fremmede. 

Kaley Chu er forfatter, TEDx-foredragsholder, selvtillitstrener og grunnlegger av 100 lunsjer. Hennes nye bok, '100 lunsjer med fremmede' har slynget den en gang så redde unge damen inn i rampelyset.

Presentert på store australske TV- og medieplattformer, inkludert Sydney Morning Herald, The Age, Herald Sun, ABC News og intervjuet av radiostasjoner over hele landet, har Kaley en inspirerende historie å dele: Hvorfor hun gjorde lunsj med fremmede til en livsforvandlende reise.

Finn ut hvorfor Kaleys historie betyr noe for tannleger i 'Å bryte brød med fremmede'.

Kaley har ikke bare en kul historie å fortelle. Hun er en tankeleder som ved å omsette dristige ideer til handling har motivert mange mennesker – inkludert gründere, franchisetakere og erfarne selgere – til å revurdere sine forretningsidealer og nettverksmetodikk.

TEDx-høyttaleren mener "Én forbindelse kan forandre livet ditt". Kanskje hun kan være den unnvikende forbindelsen som ville forandret din.

Dental Resource Asia: Hva fikk deg til å skrive boken?

Kaley Chu: Jeg skrev boken fordi jeg virkelig lærte så mye gjennom reisen min og spiste lunsj med fremmede. Jeg startet reisen fordi jeg var innvandrer og manglet mye selvtillit. 

Jeg visste at jeg ville gjøre noe, men som mamma med to små barn og en fulltidsjobb, var den eneste gangen jeg kunne spare på de hektiske hverdagsplanene mine lunsjtid på ukedagene – helgene var reservert for familien. 

Som et resultat endret hele livet mitt seg. Det er derfor jeg skrev boken for å dele denne enkle løsningen for å hjelpe folk til å leve et bedre liv.

DRA: I økende grad lever vi i en online verden hvor du finner polariserende meninger. Gjør det ikke det vanskeligere å få kontakt med fremmede personlig?

KC: Jeg er enig i at det er en polarisering av meninger. Det gjør det faktisk mer presserende for oss å få kontakt med mennesker ansikt til ansikt.

Snart kommer vi alle til å tilbringe mye tid i Metaverset. Allerede er det flere som jobber hjemmefra enn noen gang før.

Basert på en fersk meningsmåling, føler en av fire voksne i Australia seg ensom.

Når folk er sultne, vil de gå for et måltid, eller ta en drink når de føler seg tørste. Men når vi føler oss ensomme, gjør vi det motsatte.

Forskning etter forskning har funnet ut at når mennesker føler seg ensomme, går de innover og tar avstand fra andre – nettopp når de skal strekke seg ut og søke forbindelser.

I dag søker de fleste koblinger ved å gå på nett, vanligvis gjemme seg bak en fasade på sosiale medier.

Den enkleste løsningen jeg har funnet er å spise lunsj med en fremmed. Du vil bli overrasket over hvor mange meningsfulle en-til-en-samtaler du går glipp av før du prøver det.

DRA: "100 lunsjer med fremmede"-målet var en del av nyttårsforsettet ditt. Som med de fleste nyttårsforsett må det ha vært vanskelig i starten.

KC: Som folk flest dreier mitt typiske nyttårsforsett seg om slanking og forsøk på å gå ned overflødige kilo.

Det var ikke lett i begynnelsen, men det blir lettere for hver gang jeg gjør det. Det er det samme som å gå på diett. Du ser svært lite resultater i begynnelsen før du trykker på og bygger opp et momentum. Ettersom resultatene vokser over tid, motiverer de deg til å fortsette.

Jeg var heldig at ved den tredje lunsjen kunne jeg kjenne at selvtilliten min vokste, og det gjorde det lettere for meg å fortsette.

Jeg sier ikke at etter tre lunsjer vil du være ustoppelig og full av selvtillit.

For meg kunne jeg se en enorm forskjell fra der jeg begynte. Jeg begynte å bli mindre skremt av folk. Etter hver lunsj gjennomgikk jeg min egen "prestasjon". Det var absolutt ting jeg kunne ha gjort bedre – eller kanskje ting jeg ikke burde ha sagt.

Etter en stund skjønte jeg at jeg faktisk hadde det gøy. Det gjorde hele forskjellen. Snart er det som å spise sjokolade og fortsatt gå ned i vekt!

DRA: Har du folk som kommer til deg og klager over deres mislykkede forsøk?

KC: Nei. Jeg driver min egen Confidence Challenge i tillegg til coaching for å hjelpe folk til å bygge opp selvtilliten. Til folk som trenger hjelp til å komme i gang, vil jeg sende dem en veiledning som en trinnvis prosess om hvordan man inviterer fremmede til lunsj, og hvordan man kan få kontakt med fremmede.

Mens jeg har forberedt disse coachingkursene, gjør de fleste bare det. De lærer underveis og finner sin egen måte å koble seg på. Tilbakemeldingene har vært veldig, veldig positive.

Og de opplevde alle svært lik fremgang, fra å bygge opp selvtilliten og utvide nettverket til å se mange flere muligheter komme. Totalt sett forteller de fleste meg at de lever lykkeligere og mer tilfredsstillende liv. Og å høre slike tilbakemeldinger gjør meg veldig glad.

DRA: Jeg leste et sted at de to første minuttene av et møte er det som definerer stemningen og retningen i samtalen. Stemmer det med din erfaring?

KC: Personlig tror jeg ikke det er en to-minutters regel.

Jeg mener at hvis du klarer å bryte isen i løpet av de to første minuttene av samtalen, så ville det selvfølgelig være lettere å fortsette med det, men på et gitt tidspunkt kan hele samtalen endre seg.

Du kan si noe støtende og det går fra godt til dårlig. Omvendt kan du plutselig finne noe du både elsker og brenner for – kanskje du har samme musikksmak eller deler en felles hobby.

Plutselig går du fra en flat samtale til en superspent. Du begynner å snakke veldig fort og dele alle detaljene.

DRA: Har du eksempler på samtaler som startet én vei, men som endte opp med å gå i en helt annen retning?

KC: Jeg har mange av dem. Et eksempel som jeg elsker å dele er det som lærte meg å ikke prøve for hardt for å passe inn. Jeg husker at jeg prøvde å kopiere måten andre mennesker snakket eller oppførte seg på for å prøve å assimilere seg i Aussie-kulturen. Jeg har lært siden at alle er unike og å være stolt av min egen kultur og arv.

Jeg lærte dette fra en lunsj jeg hadde med en svært vellykket forretningsmann. Han er styreleder i et børsnotert selskap som er verdt milliarder. 

Jeg gikk inn på denne lunsjavtalen med en notisblokk og en penn, i håp om å få mange tips fra ham om investeringer eller slike ting.

Da jeg kom dit, la jeg merke til at han ikke så veldig glad ut. Og det viste seg at han nettopp hadde en kjempekamp med kjæresten dagen før.

Jeg husker at han sa: "Hei, Kaley, jeg er god i forretninger, men jeg er ikke særlig flink med jenter."

Så hele lunsjen ble viet til at jeg delte forholdsråd med ham – og det var han som tok notater!

En dag senere sendte han meg en melding og takket meg for hjelpen – han fikk tilbake kjæresten sin.

En uke senere tok han med seg kjæresten sin til veldedighetsarrangementet mitt som samlet inn penger for å hjelpe synshemmede i land i tredje verden. Han endte opp med å donere 100 operasjoner bare for å si "takk" til veldedigheten min.

Han er som en superrik fyr som er dobbelt så gammel som meg, og likevel hadde han noe å lære av meg.

Den episoden hjalp meg virkelig til å bli en mindre selvbevisst person. Det er sant. Vi har alle våre styrker og svakheter. Selv vellykkede mennesker som ham er ikke gode på alt. Og vi trenger ikke være gode på alt.

Bare omfavn den personen du er, og de rette menneskene, uansett hvem de er, vil bli hos deg

DRA: Du nevnte om din asiatiske oppvekst og hvordan du var kulturelt disponert for bestemte tanker og handlinger. Asiater blir for eksempel ofte lært opp til å blande seg inn i stedet for å stikke seg ut i en folkemengde, eller å tie stille og ikke skape problemer. Hindrer disse kulturelle trekkene det du nå tar til orde for?

KC: Asiater er veldig flinke til å "fredsbevare". Du vet, bare sørg for at alle er glade og kommer overens. Jeg mener, det er ikke noe galt med det. Samtidig, hvis det er ting du føler det er riktig å ha en mening om, bør vi ikke være redde for å si ifra, for livet er kort.

Det er også viktig å si hvordan du virkelig føler hvis du ønsker å utvikle sanne, meningsfulle og dype forbindelser.

Da jeg vokste opp, ble jeg lært opp til å ikke si noe negativt til folk. Selv om du er uenig, late som du er enig. Sørg for å smile selv om du er trist. Du vet, vær en flink jente.

Jeg har lært at jo mer åpen, ærlig og ekte du er, jo bedre og dypere har forbindelsene en tendens til å være.

Du vet hvordan folk noen ganger unngår kontroversielle emner? Jeg ville faktisk gjort det motsatte. Jeg ville tatt opp et kontroversielt emne bare for å få høre den andres mening.

Hvis du deler lignende meninger, er det fantastisk, og du får en dypere forbindelse. Hvis ikke, hvis du har vært respektfull, lærer du mer fra den andre personens perspektiv enn bare å være politisk korrekt.

En politisk korrekt samtale er meningsløs fordi vi bare gjentar hverandre, noe som er dumt.

Den andre tingen er, hvis vi bare blir i den lille boblen vår og henger med de samme 10 personene i vår lukkede sosiale gruppe, så skal vi selvfølgelig være forsiktige, for hvis du gjør én person opprørt, så taper du 10 % av vennskapet ditt.

Men hvis du fortsetter å møte flere mennesker, som å spise lunsj med 100 fremmede, betyr det ikke så mye, fordi du hele tiden legger til nye mennesker – mange av dem du har knyttet til deg, på et dypere nivå.

Enda viktigere, dette er mennesker som virkelig liker deg for den du er og ikke den du utgir deg for å være.

DRA: Du nevnte i en av talene dine at 95 % av menneskene som hjalp deg med å bli den du er i dag, visste du ikke engang for et år eller to siden. Vil du si at det er kraften i nettverk.

KC: Jeg mener alle rundt deg nå er fremmede på et tidspunkt. Til og med din kone, beste venn, forretningspartner, kollega eller hvem du enn henger med, de var alle fremmede på et tidspunkt i livet ditt. På et tidspunkt krysses veiene dine, og du dannet meningsfulle forbindelser.

Så hvorfor er vi reaktive og venter på at noen skal banke på døren, når du bare kan være proaktiv og finne flere av de meningsfulle forbindelsene?

Jeg tror nettverk har et dårlig rykte, fordi alle går på nettverksarrangementer, bare for å bytte visittkort og prøve å selge hverandre ting og, du vet, ha alle de overfladiske samtalene der du egentlig ikke bryr deg om hva den andre personen er. snakker om.

Det er slike mennesker du glemmer en uke senere. Det er ikke noe galt med dem. Hvis målet bare er å hjelpe hverandre til å vokse en bedrift, er det greit. Men det er ikke det jeg vil ha av en lunsj. Derfor må det være et lunsjformat.

I stedet for en to-minutters chat i et nettverksarrangement, bruker du faktisk en time på å snakke med en person en-til-en. Det er ganske lang tid å føre en dyp samtale med noen og å bli mer kjent med hverandre.

DRA: Jeg la merke til en følelse av fryktløshet i deg som jeg tror kommer med hele tiden å utfordre deg selv til å komme deg ut av komfortsonen din. Hvor sant er det?

KC: Absolutt, jeg tror selvtillit kommer av at du tror på deg selv. Det er innenfra.

Jeg er veldig heldig som har møtt mange fantastiske mennesker gjennom initiativet "100 lunsjer", og de hjalp meg mye.

Gjennom denne reisen har jeg blitt mer åpen. Hver gang jeg møter noen som jeg har knyttet en forbindelse til, er jeg mer villig til å dele utfordringene jeg står overfor. Jeg vil vanligvis bli introdusert for en annen person med evnen eller råd til å løse problemet.

Det spiller ingen rolle hva du vil gjøre i livet, sjansen er stor for at noen har gjort det før deg. Så hvis du er villig til å lytte til deres ekspertråd, vil du raskt spore suksessen din! Takket være disse forbindelsene har jeg vært i stand til å gjøre ting jeg aldri trodde var mulig.

Jo mer du får ut av slike positive opplevelser, jo mer selvsikker blir du.

DRA: Frykt kan være lammende for en sjenert person. Så hva er ditt råd for dem som vet det du vet nå?

KC: Wow, det er så mange tips jeg kan dele. I store trekk vil jeg si: "finn ut ditt "hvorfor" - for eksempel, hvorfor vil du gjøre det du vil gjøre? Fokuser på resultatene, fokuser på det du håper å oppnå, i stedet for den skumle delen.

Jeg elsker å dele fallskjermhoppingsvideoen min med folk når jeg snakker om behovet for å fokusere på resultatet. Jeg har gjort mange ting jeg aldri drømte om å gjøre for noen år siden på grunn av denne enkle teorien.

Hvis du hadde fortalt meg for fem år siden at jeg skulle gjøre stand up-komedie, ville jeg vært, ikke vær latterlig. En gang ble jeg til og med emcee for et arrangement

Når komfortsonen stadig utvides, blir ting lettere.

Å spise lunsj med fremmede begynte som noe veldig skremmende for meg, men nå har det blitt en hobby. Det er det samme med offentlige taler – nøyaktig samme prosess fra skremmende til ubehagelig til behagelig til noe jeg elsker å gjøre.

Har du hørt om suksesssyklusen. Den består av "tankegangen", "handlingen" og "resultatet".

Det går slik. Hvis tankesettet ditt forteller deg at du er en fiasko, og ikke kan gjøre noe, så vil handlingen bare gjøre det minste fordi den strømmer fra et sinn som tror at du ikke kommer til å oppnå gode resultater uansett. Og fordi du tar minimalt med tiltak, vil du få minimale resultater.

Dine minimale resultater vil da forsterke tankegangen din – "se, jeg sa til deg, du er en fiasko, du kan ikke gjøre noe!".

Den enkleste måten å endre og bryte den syklusen på er å ta grep. Hvis du faktisk tar massive grep i dag og går: «Ok, jeg skal endre meg. Jeg skal sende ut 30 lunsjinvitasjoner og spise lunsj med tre personer.»

Ved å iverksette tiltak vil du effektivt sette ting i gang. Hvis du presser på og ikke gir opp, vil du utvilsomt oppnå resultater, som da vil forsterke ditt positive tankesett, hvorfra du henter motivasjonen til å sende ut flere invitasjoner, og gå på flere lunsjer med fremmede.   

Du kan lese så mye du vil og ha all kunnskap i verden, men hvis du ikke gjør noe, kommer ingenting til å endre seg. Så hvis du vil se endring, ta handling i dag!